Sulitjelma – og ved enden av veien er et hus ved innsjøen …

Sulitjelma, Nordland, Langvattnet, Leica M Elmarit 2.8 28 asph.

Reiser du til Nord-Norge, kommer du ikke rundt transportknutepunktet Fauske. Mot vest går den til Lofoten, i nord bare mot nord. Fra sør kommer vi og -h ja, det er fortsatt øst …..

Solen stiger i øst, også i Sulitjelma

Sulitjelma tilhører kommunen Fauske og ligger i provinsen Nordland. Dette var kilden til en veldig saklig beskrivelse av et online leksikon for et norsk sted som ønsker å bli spesielt følelsesmessig oppdaget med alle sine mangler og sin egen unike sjarm Lost Place of Norway.

For alle de som fullfører Selfi-samlingen av alle de berømte severdighetene i Norge på deres agenda, kan det sies at man kan redde Sulitjelmas besøk.

For de som ønsker å oppdage Norge, ettersom det er utenfor de annonserte turiststiene virkelig, er Sulitjelma virkelig hjertelig. Det vil ikke sette av en 60 kilometer 830 vei som ender i en blindvei i Sulitjelma.

Sulitjelma, var det noe?

Gitt, selv om jeg har reist til Norge i flere tiår, har jeg aldri hørt eller lest noe fra Sulitjelma. I reiseguider er Sulitjelma så fantastisk behersket beskrevet at man velter den uten dårlig samvittighet.

Men så oppdager jeg på meerblog.de Elke Weiler en ganske rørende artikkel om deres besøk i Sulitjelma at jeg inntar dette tidligere og litt fattige stedet i vår risplanlegging i Nord-Norge.

Og nå er vi for tiden i Fauske, ser skiltet til Sulitjelma og slår av spontant. Det er tross alt 60 kilometer over 830 og samme avstand tilbake på samme måte.

Imidlertid er ruten til selve Sulitjelma fantastisk, for det meste går ruten alltid langs vannet, to ganger gjennom en sjarmerende mørk tunnel. Vi satte opp leiren i vår VW-buss ved en liten skogrydding, som stemmer oss med en åpen tunnel noensinne om emnet. Fra rydden går vi på den smale og myrlendte skogsveien til Hellamovatnet, et virkelig mystisk sted. Det er fortsatt snørester i skogen i juni. Hellamovatnet, sammenlignbart i størrelse med et stort tjern. Den er atskilt fra Langvasselva-elven bare ved veikanten og viser spor som antyder en liten havn. Bare et lite stykke, dundrer et høyt fossefall inn i dalen, og bringer ustanselig smeltevannet til fjellene til Hellamovatnet og Langvasselva. For øvrig står Vatnet for farvann på norsk, Elva for elv.

Om Langvasselva, som renner her i dalen mot Fauske, lokker meg en smal hengebro. Imidlertid er dette nå så falleferdig at jeg må ta hensyn til hvert trinn for ikke å kaste seg ut i Langvasselva-slugten. Dette er verdt å nevne fordi andre steder er gangbroer med enorm innsats og ekstravagant arkitektur installert, men i dette tilfellet viser hvordan det tidligere gruveområdet er løsrevet og på en måte overlatt til seg selv.

Så langt har vi ikke klart å lære noe om Hellamovatnet, men en mulig forklaring er nær Sulitjelma med kobberverk. Kanskje her, når det ikke var noen vei, ble materialet fraktet fra tunnelen til hytta – over vannet?

I dag er Hellamovatnet, bare noen mil vest for Sulitjelma, et populært fiske- og grillområde for innsidefolk.

Neste morgen fortsetter vi til Sulitjelma. Hvor er gruven? Den første broen fører til høyre og så står vi på motsatt side av elven foran en lukket tunnel. Dette brukes i dag til øvelser av det lokale brannvesenet. Her starter imidlertid også en liten sti gjennom den ganske imponerende og varierte naturen. Herfra oppdager vi også silhuetten av Sulitjelma og vil nå kjøre til sentrum.

Hjemme i Sulitjelma

I åssiden med en førsteklasses beliggenhet viser den ene eller den andre store og nymalte villaen, i bunnen ligger de enkle små landsbygatene med bosetningshusene. Leilighetsbygg som her i Sulitjelma er en sjeldenhet i norske landsbyer av denne størrelsen, i denne gruvebyen hører de til normaliteten. Som regel kunne fasadene bruke ny maling, og på noen bygninger er vinduene spikret opp med tavler. Gamle Volvos, Opel eller golfpark foran husene, ikke alltid klare til å kjøre. En tenåring med scooteren sin blir kontrollert av en ung politikvinne, noen få gardiner blåser fra vinduet til motsatt hus. I en skråning av en gate skiller den lille hvite trekirken seg ut, den viser tilstedeværelse og den inviterer til å komme og håpe, uansett hvordan det skjer på stedet.

Førsteinntrykket av Sulitjelma har ingenting å gjøre med kalenderbladromansen i Norge. Og ennå, eller på grunn av dette, er Sulitjelma tilgjengelig. Ingenting er bevart her, her viser livet sine virkelige spor. Og de er noen ganger fattige i et så rikt Norge.

Noen meter lenger ser vi grunnen til det synlige forfallet på stedet – den råtnende gruven til Sulitjelma. Vi parkerer bilen foran dette industrielle ødemarket, og jeg satte meg for å fange, føle og skildre miljøet. Kald betong som får sprekker, en stor trekonstruksjon og igjen og igjen de tunge stålfugene, foran den et sted en utbrutt benk, en brannfat og en grill. Avsatte kløfter, en bunke med skinner, parkerte gruvekjøretøyer, en gammel brannbil og en haug med steinsprut.

På fasadene oppdager jeg den store Street Arts, som kommenterer grunnleggeren av gruven, men også deres tilbakegang på sin egen stilfulle måte. Den komplette industrielle ruinen er et ekte gatekunstgalleri som ønsker å bli oppdaget og tolket.

Kan jeg være her? Har jeg lov til å flytte fritt her i Sulitjelma på dette industriområdet? Andre steder ville en politipatrulje komme, ville avhøre meg, kanskje på grunn av inntrenging eller i beste tilfelle av stedet referere. Her kommer meg en jogger, så en gammel dame med en handlepose, vi hilser hverandre kort som om møtet her midt i denne avdøde gruven det mest normale i verden.

Men kanskje er det denne normaliteten å leve i dette forfallet, på dette stedet uten fremtid, nær svenskegrensen og Sulitjelma Fjäll.

En gang bodde 3000 mennesker her, fordi kobbergruven var den største og viktigste i Norge. Alle hadde sitt levebrød. Men så kom året 1991, så å si timen null. Gruven stengte og folk sto igjen uten arbeid. Et alternativ til gruvedrift eksisterer ikke i Sulitjelma, 60 kilometer fra den sentrale beliggenheten og setet til Fauske kommune. Det fulgte noe av en kollektiv depresjon, stedet døde ut.

Men gradvis kom folk tilbake til Sulitjelma, deres hjem. Det kan være rundt 400 til 500 mennesker som bor i Sultijelma i dag, de fleste pendler for å jobbe i Fauske, kanskje i marmoren der.

På den tiden, i begynnelsen og i dag, i begynnelsen, i Sulitjelma

Sulitjelma, Langevatnet, Kodak Ektar, Leica M Elmarit 2.8 28 asph.

Sulitjelma, Langevatnet, Kodak Ektar, Leica M Elmarit 2.8 28 asph. | © mare.photo

Alt hadde begynt en gang forhåpentligvis i Sulitjelma. En gang på 1800-tallet, da Norge fremdeles var et relativt fattig land, oppdaget Same Mons Petter en klump glitrende kobbermalm. En ekte Goldgräberstimmung brøt ut, overalt hvor det ble oppstått stollen. Flere og flere mennesker kom hit, takknemlige for å tjene penger. Gruvelivet var stadig mer i orden. Inntil akkurat i 1991 slukket lyset.

I dag ble det i Sulitjemla opprettet et nytt lite supermarked, en moderne landhandel, rett ved siden av idrettsplassen. Det er noe av møteplassen til Sulitjelma, her er det postkontoret i tillegg til en kopp kaffe og brødet fra bakhylla.

Den nye virksomheten gir håp. Det gir et beskjedent antall jobber, men viser også at det lønner seg å være her igjen. Her i Sulitjelma.

En del av kobbergruven i Sulitjelma er i dag et gruvemuseum, og rivingen blir også stoppet i det svært gamle anlegget med smelteovnene. Omgitt av dumper prøver man å få det som skal bevares. Forsiktig ved innreise er absolutt nødvendig, solid fottøy er obligatorisk, i tillegg til at dette området ikke nødvendigvis er en lekeplass.

Rett under inviterer gruveutstillingen Sulitjelma med integrert turistkontor i et nytt bygg, hvis det har åpnet i løpet av den korte høysesongen.

En hel dag er vi her i Sulitjemla, før sesongen i begynnelsen av juni. Stedet ser ut som utdødd. Og likevel, jo nærmere vi ser, oppdager vi livet her. Å leve i en form som knapt kan være mer autentisk i Norge.

[wpgmza id=»24″]

Leave a Comment