Midt i alt – bare reportasjen

Det er flere måter å beskrive stedet med mennesker og dyr på. Den kjedeligste formen er dokumentasjonen, den mest spennende reportasjen. Men hva er det med reportasjen? Er hun fortsatt oppdatert?

Reportasjen – fortsatt oppdatert?

Det er mennesker som henter kunnskapen sin fra faktisk ganske rare online Lexicas, eller de mater dem uansett grunn. Men det er noe disse plattformene ikke er i stand til å kommunisere: atmosfæren.

Vi lever i en tid hvor vi risikerer å utveksle kunnskap for å tenke og bevisst forberede oss på å møte stedene, menneskene, dyrene uten den nødvendige naivitet og habilitet. I prosessen generaliseres kunnskap og lar oss i sin utbredte form oppdage individuelt.

En klassisk måte å få så viktig og livlig innsikt i en atmosfære og et veldig individuelt boareal er reportasjen. Hun plukker et lite poeng, et helt eget synsfelt ut av den store Word Wide Nix og lar oss delta intimt i opplevelsen til reporteren.

Begrepet reportasje kommer fra den latinske rapporten og er oversatt for rapportering og rapportering.

En god reportasje formidler følelsen av å være der selv. På den måten gir hun forståelig innsikt i emnet og alltid perspektivet til reporteren. Gjennom et konkret eksempel vil han introdusere emnet. Reporteren vil objektivt rapportere på bakgrunn av påviselige fakta, men også gjenspeile sine personlige følelser og inntrykk. Jo mer figurativt språket er, desto mer insisterende blir innholdet. En slik reportasje kan fraktes som ren tekst eller suppleres med bilder.

Reporterens personlige forhold til stedet, til menneskene, til hendelsen gjør det lettere for oss å føle oss i den beskrevne situasjonen.

Starten av en rapport begynner med et detaljert eksempel fra omgivelsene til det valgte emnet. Dette eksemplet blir sett på fra forskjellige vinkler gjennom rapporten. Reporteren prøver konsekvent å bygge opp spenning og binder dermed leserne, seerne og lytterne. På slutten av rapporten blir de forskjellige synspunktene oppsummert og reporteren gir en vurdering, et blikk inn i fremtiden.

Og nå lurer jeg på hvorfor i alle ord i verden hver borgermester, enhver turist og hver pastor mater et enormt online leksikon med et gitt skriveprogram i stedet for å lete etter mennesker med hjerte og sinn om sitt eget sted, sin egen kirke, å rapportere egne folk? For følelsesmessig kan man knapt vinne for seg selv og sin sak mennesker som med en god reportasje. Man kan lure på hvor spennende ditt eget miljø er, din egen nabo. Det er så spennende at nysgjerrige mennesker kommer hit.

Leave a Comment